I disse dager er det ett år siden finanskrisen rammet verdensøkonomien med full tyngde.
Siden august i fjor har de globale storbankene skrevet ned verdier for vanvittige 12 000 milliarder dollar, og bokført tap på nærmere 500 milliarder.
En rekke bank- og finansfolk hevder at vi er halvveis gjennom krisen. Men det er trolig bare ønsketenkning.

Tidenes bankkrise

Det internasjonale pengefondet, IMF, har anslått tapene i forbindelse med subprimekrisen til 945 milliarder dollar. Et tall som ofte blir brukt som referanse.
Men dette anslaget er nok ganske konservativt.
Hedgefondfirmaet Bridgewater Associates anslår tapene til 1 600 milliarder dollar. Den anerkjente økonomiprofessoren Nouriel Roubini ved Stern School of Business, University of New York, mener banktapene vil nå 2 000 milliarder dollar - eller cirka 10 000 milliarder kroner.

Svindel og grådighet

Man kan saktens spørre seg hvordan dette kunne skje.
Den beste forklaringen finner vi i en nylig utkommet bok som heter "Confessions of a Subprime Lender", skrevet at tidligere subprimemegler Richard Bitner.
Historien til Bitner er hårreisende lesning.
Han forteller om en lånepraksis som utviklet seg fra å være på grensen av det tvilsomme til fullstendig latterlig. Der lånesøknader ble forfalsket med uriktige opplysninger for å bli innvilget, og om kriminelle gjenger som benyttet subprimeselskapenes lettvinte lånepraksis til å skaffe seg penger til alt annet enn boligformål.
Ifølge Bitner er tre av fire subprimelån innvilget på bakgrunn av villedende eller falske opplysninger om lånetakerens økonomi.

Gode intensjoner

Richard Bitner skriver at han i begynnelsen følte en viss stolthet ved å kunne hjelpe folk med vanskelig økonomi til å skaffe seg en bolig.
Han viser til at politikerne i USA - helt siden Clinton-administrasjonens dager - har lagt press på bankene for å at flere amerikanere skulle få mulighet til å kjøpe egen bolig.
Og de store bankene på Wall Street, som kjøpte opp subprimegjelden, utviklet raskt nye finansielle instrumenter som skulle minimalisere risikoen ved å gi lån til folk med svak økonomi.
Det mest utbredte instrumentet ble de såkalte CDO-ene - Collateralized Debt Obligations - verdipapirer satt sammen av subprimelån, middels sikre lån og lån med god sikkerhet.

Grådigheten tok overhånd

Markedet for CDO-er vokste i et formidabelt tempo. Citigroup og andre storbanker markedsførte CDO-ene som en idiotsikker investering.
Argumentet var at selv om CDO-enes subprimebit var risikabel, ville den sikre biten av gjeldspakken føre til at verdipapiret ga avkastning.
Kredittvurderingsselskapene Moody's, Standard & Poor's og Fitch ga verdipapirene trippel-A rating, og sørget for at CDO-ene fikk stempel som svært sikre verdipapirer.
Hvordan disse papirene kunne få topp kredittvurdering er stadig en gåte, og et forhold som etterforskes av amerikanske myndigheter.
CDO-er og flere andre typer kredittderivater er nå praktisk talt uomsettelige fordi ingen er i stand til å beregne hva de egentlig er verdt. Dette er subprimekrisen i et nøtteskall.

Dominoeffekten

Men subprimeproblematikken har utviklet seg til en fullverdig finanskrise.
Årsaken er først og fremst at tilliten til kredittmarkedet har fått en alvorlig knekk. Bankene tør ikke lenger låne penger til hverandre fordi de ikke lenger kan vurdere motpartens risiko, og de har strammet kraftig inn på lån til bedrifter og privatpersoner.
Likevel rapporteres det om stadig nye tap, og ingen vet hvor den neste bomben smeller.
Subprimelån er ikke bare relatert til bolig og eiendom.
Både forbrukslån, billån og kredittkort er i senere år bevilget etter subprimeprinsippene.
Vi har alle sett reklamekampanjene; "Lån uten sikkerhet" og "Kjøp nå - betal senere".
Dette er også lån som er konstruert og tilpasset folk med svak økonomi, og som nå er i ferd med å utvikle seg til nye tapsbomber.
Også personer med solid økonomi kan komme til å lide. Bankene er tvunget til å øke sine inntekter ved å skyve kostnader over på eksisterende kundene. Kombinert med fallende verdi på boliger og stigende priser på mat og energi er det trolig bare et tidsspørsmål før vi ser omfattende betalingsproblemer i denne gruppen.

Systemsvikt

Siden årtusenskiftet har finansnæringen vært i kraftig vekst. Før krisen var markedet for kredittderivater verdens hurtigst voksende marked, og en stor del av de nye finansielle instrumentene ble handlet utenfor børs, uten offentlig innsyn eller kontroll. Innovasjonen i næringen har gått for fort til at politikere, myndigheter og investorer har kunnet følge med.
Det ligner mest en systemsvikt over hele linjen.
EU innførte i november i fjor nye regler for handel med verdipapirer som blant annet stiller krav til investorenes kunnskaper for å handle med avanserte finansinstrumenter. Regler som også Norge har adoptert i henhold til EØS-avtalen. Og amerikanske banker ber nå myndighetene i USA om å innføre enda strengere regler for derivathandelen.
Men det er nok i seneste laget. Skaden er allerede skjedd.

Artikkelen er hentet fra siste utgave av Ukeavisen LEDELSE.